Nye utfordringer...

VÅRS-kurset går nå mot slutten, og det er nesten litt trist. I løpet av disse ukene har vi blitt bevisste det vi egentlig alltid har visst, og vi har fått mange nye strategier. På forrige kurskveld hadde vi om stressmestring og sinnekontroll-egentlig et utrolig viktig tema, men da vi snakket om det ble det også litt klart for oss at med alle de andre temaene og strategiene så var mye av dette allerede i boks. Med tydelige beskjeder, litt lek i hverdagen, voksne som er enige i hvordan oppdragelsen skal gjennomføres og empati er det allerede mange faktorer som ligger til rette for at stresset holdes nede og sinnet er under kontroll . Nå skal ikke jeg på noen måte si at alt går helt knirkefritt hjemme hos oss, for det gjør det ikke. Som alle andre har vi utfordringer, men vi har nok funnet en roligere måte å håndtere dem på.

Jeg vil påstå at vi alltid har hatt harmoniske og lykkelige barn (det er i alle fall det jeg håper de er...), og med alt dette gode vi har fått med oss fra kurset håper jeg at vi og kan klare å finne litt mer overskudd igjen i hverdagen selv om dette ikke er noe trylleshow... Barna vil fortsatt teste oss ut, og vi er på langt nær perfekte så strategiene vil kanskje bli glemt innimellom, men jeg vet at vi uansett (med og uten strategier) vil gjøre det vi kan for å forbli en lykkelig familie med aktive og kreative barn...

Empati

Er det en kvalitet jeg verdsetter høyt, så er det empati. Jeg får grøsninger hver gang jeg møter en forelder som sier at det er helt greit at barnet deres ikke er snill mot andre så lenge det har et høyt selvbilde selv. Kanskje det er fordi jeg har møtt en del foreldre som er så overbevist om at deres barn er helt perfekte, og jeg også har opplevd hvordan barna deres er. Er det noe som setter en begrensning på hvordan man kan videreutvikle empati, så må det være foreldrenes innstillinger.
Jeg skal ikke påstå at barna våre har fullutviklet empati på alle områder, men vi er i alle fall beviste hvordan de er mot hverandre og andre. Det varmer alltid et mammahjerte å høre at barnet deres har trøstet noen som har vært lei seg, strøket på dem og sagt "Det går nok bra.".

Barna her i huset har utrolig omsorg for hverandre (stort sett i alle fall-de er jo søsken og krangler selvfølgelig slik som søsken gjør). Er den ene lei seg, sørger ofte den andre for at det skal bli bra igjen og da gjerne ved at den må ofre noe selv. Ofreviljen er kanskje ikke like høy ovenfor andre som de ikke kjenner så godt, men de har alltid vist omsorg for andre. Men når det kommer til å glede seg over at andre enn en selv vinner i spill, så har vi et stykke igjen å gå. Og det å kunne mestre at andre vinner og kunne glede seg over deres suksess mener jeg er en viktig lærdom og verdi og ta med seg her i livet...

Lek

Ukens tema på kurset er positiv involvering og lek. Det hørtes veldig greit og enkelt ut, men utrolig hvor bevisst man blir på alle ting man tror er greit i heimen som ikke er helt på plass alikevel. Hvor mye leker vi egentlig med barna i hverdagen? Hvor ofte tar vi oss faktisk tid til det etter en lang dag på jobb? Når vi tenker over det så går det en stund mellom hver gang perlene, modelleira, tegnesakene og puslespillene kommer frem til felles aktivitet på en hverdag. Når det er snakk om en uteaktivitet eller i helgen er svaret et helt annet-for da er vi mye med på lek. Men nå er det engang slik at det er flere hverdager enn fridager, og på dette kurset sier de at det er hyppigheten og ikke lengden som er viktig. Så lekse til neste gang har vært å leke 15 minutter med barna hver dag.
Rollelek har ikke vært noe vi har drevet mye med noen av oss, og eldstemann har heller ikke vært spesielt interessert. Anledningen bød seg nå for å teste ut om grunnen ligger i at mor og far har involvert seg lite i denne type lek.
Med alle strategier fra kurset på plass og litt planlegging fra mor og far sin side (selv om lek skal være spontant) kom innbydelsen rett etter middagen var spist: "Skal vi leke butikk?" Begge var umiddelbart med og før vi visste ordet av det var de igang med å finne frem puter som kunne brukes til skranken, leker som kunne være produktene og kjølespkapsmagneter som kunne brukes som penger. Så med to kjøpmenn bak disken trengte de kunder, og denne gangen ble det mor og far. Vi handlet, pantet flasker, telte "penger" og hadde en flott stund. Både store og små koste seg.
Dagen etter, da middagen var inntatt, takket barna for maten, ba om å få gå fra bordet, løp avgårde og kom tilbake med puter: "Skal vi leke butikk?" Den korte stunden dagen før hadde vært så positiv at barna ønsket en repetisjon.
Til og med eldstemann trives med rollelek i disse korte stundene som vi er med. Nå er vi stadig i "butikk" eller te-selskap. Vi leker med biler og dukker, legger puslespill og driver med forskjellige formingsaktiviteter. Vi holder ikke på med det lenge i hverdagen, men at de korte stundene skulle være så viktige hadde jeg aldri trodd...

Bare et nuss...

I denne tiden med nye strategier er det tydelig at eldstemann har skjønt at det har skjedd noe med mamma og pappa. Han har nok blitt litt vant til at vi har kommet litt mye i møte når stresset har blitt for stort, og vi egentlig skulle ha reist på jobb for fem minutter siden. Vi må nok ærlig innrømme at vi da nok har kjøpslått litt for å få en rask løsning på situasjonen. Denne tiden skal nå være forbi, og de nye strategiene skal hjelpe oss å finne en løsning uten at det er en gulerot i enden (rent bortsett fra at vi alle er fornøyde).
Det som da har skjedd er at han har begynt å kreve noe i forkant. Problemet er at det er så utrolig søtt, at det er vanskelig å si nei... Med store klare øyne ser han på meg og sier "Hvis jeg får et nuss først så skal jeg gjøre det..." Det er jo feil i forhold til strategiene, men utrolig vanskelig å si nei til. Det er jo tross alt bare et nuss...

VÅRS-kurs

I går kveld var jeg og min bedre halvdel på første kveld med VÅRS-kurs. Lite ante jeg om hva dette egentlig gikk ut på da det var min kjære mann som haddee motatt informasjon og meldt oss på.
VÅRS er rett og slett et annet ord for oss, og handler i grunn om det å bli trygge foreldre. "Trygge foreldre kan." Ikke det at vi føler oss utrygge i foreldrerollen, men man kan alltids bli bedre.

Logoen er laget av Karoline Marie Fet, og er 
Lunner Kommune sin "kurs-logo".
Du kan klikke her dersom du ønsker
å lese hva avisen Hadeland har skrevet om kurset.

I løpet av fem kurskvelder skal vi igjennom ulike temaer, og temaet for i går var "Hvordan gode beskjeder".
Full av nye ideer om hvordan man skal takle en 3- og 4-åring som ikke vil høre fikk jeg ildprøven i dag tidlig da min eldstemann nektet å legge tilbake en stokk han fant inne i barnehagen. Med alle teknikkene i bruk håpet jeg at dette skulle gå knirkefritt. Jeg satte med ned på kne forann ham, fikk øyekontakt, berørte han forsiktig og sa helt rolig: "Legg tilbake stokken, vær så snill." Han ser meg inn i øynene en stund før han kommer med et bastant nei. Samme prosess igjen, og selv om jeg brukte veldig lang tid på dette var han like urokkelig. Alt det flotte fra kurset fungerte ikke, og det var da jeg bestemte meg for å skrive om opp og nedturer i utprøving av det vi lærer på dette kurset. For selv om det ikke fungerte denne første gangen skal jeg ikke gi opp.