Er det en kvalitet jeg verdsetter høyt, så er det empati. Jeg får grøsninger hver gang jeg møter en forelder som sier at det er helt greit at barnet deres ikke er snill mot andre så lenge det har et høyt selvbilde selv. Kanskje det er fordi jeg har møtt en del foreldre som er så overbevist om at deres barn er helt perfekte, og jeg også har opplevd hvordan barna deres er. Er det noe som setter en begrensning på hvordan man kan videreutvikle empati, så må det være foreldrenes innstillinger.
Jeg skal ikke påstå at barna våre har fullutviklet empati på alle områder, men vi er i alle fall beviste hvordan de er mot hverandre og andre. Det varmer alltid et mammahjerte å høre at barnet deres har trøstet noen som har vært lei seg, strøket på dem og sagt "Det går nok bra.".
Barna her i huset har utrolig omsorg for hverandre (stort sett i alle fall-de er jo søsken og krangler selvfølgelig slik som søsken gjør). Er den ene lei seg, sørger ofte den andre for at det skal bli bra igjen og da gjerne ved at den må ofre noe selv. Ofreviljen er kanskje ikke like høy ovenfor andre som de ikke kjenner så godt, men de har alltid vist omsorg for andre. Men når det kommer til å glede seg over at andre enn en selv vinner i spill, så har vi et stykke igjen å gå. Og det å kunne mestre at andre vinner og kunne glede seg over deres suksess mener jeg er en viktig lærdom og verdi og ta med seg her i livet...
